Ved bruk av det tidligere eksempelet på en kvinne som har blitt slått ned, sparket og fortalt at hun var et dårlig menneske og alltid skiftet mening, vil vi se hvordan det opprinnelige engrammet «vekkes». Fremover, når kvinnens omgivelser på et tidspunkt inneholder tilstrekkelig mange likheter med engrammets innhold, vil hun oppleve en reaktivering av det engrammet.
Hvis for eksempel vannkranen renner en kveld, og hun hører lyden av en bil som kjører forbi utenfor (begge deler foregikk under det opprinnelige engrammet), og hvis hennes mann (mannen i engrammet) samtidig skjeller henne ut for et eller annet i den samme tonen, kunne hun oppleve en smerte i siden (hvor hun tidligere ble sparket). Og ordene som ble uttalt i engrammet kunne også bli kommandoer i nåtiden. Hun ville kanskje føle at hun ikke er et godt menneske, eller får den idéen at hun alltid ombestemmer seg.
Det reaktive sinnet forteller kvinnen at hun er på et farlig sted. Hvis hun blir der kan smertene i de områdene hvor hun ble rammet, bli et anlegg for sykdommer eller en kronisk sykdom i seg selv. Det fenomenet at det gamle engrammet «vekkes», kalles restimulering.
Det reaktive sinnet er ikke til hjelp for en persons overlevelse, av den gode grunnen at det ikke er særlig intelligent – til tross for at det er sterkt nok til å holde seg i funksjon under smerte og «bevisstløshet». Dets forsøk på å «forhindre en person fra å komme i fare» ved å påtvinge engraminnholdet sitt, kan forårsake ubearbeidede, ukjente og uønskede følelser, smerter, psykosomatiske sykdommer og angst. Man ville klart seg mye bedre uten dem.
